Jeg går i byen, solen er oppe. Vent litt. Stopper brått opp. Solen er oppe? Klokken er 12. Ansiktet nå plassert rett imot den. Den varmer. DEN VARMER! Mengder av mennesker strømmer forbi, travelt. Jeg står der, øyene lukket. Lykketårer renner. Tar hendene ut av lommene nå. Tar ned hetten. Står. Nyter. Desembersol.
Dere i Nord skjønner. Dere hadde kanskje gjort akkurat det samme. Stått der lenge, som meg. Folk i Berlin er vant med det. Ikke noe stort for dem. Jeg står. Himmel blå. Ordet takknemlighet var et slags fremmedord for meg lenge som ikke passet inn i livet mitt. Har jeg så mye å være takknemlig for, jeg, som ikke har, eller er noe var min første tanke. Jeg har vært et offer – lenge. Som det ofret var jeg på en måte programmert på å se det som manglet i livet mitt, uten å være klar over det. Stakkars meg! Hvordan har det gått med deg spurte jeg en venninne etter vi ikke hadde møtt hverandre på lenge. «Greit nok, men ikke særlig bra». Også legger hun til: «Jeg har vært dårlig å takke i det siste». «Ah ha, sier du det? Hva mener du»? spør jeg. «Jo flinkere jeg er med å takke for det jeg har og det som er, jo bedre går det med meg og livet mitt». «Ja vel», meg. En annen venninne bruker en perlekjede med over 100 perler hun jobber seg langs hver gang hun takker før hun står opp på morgenen og før hun sovner. Så mange? «Er det ikke vanskelig med så mange»? spør jeg. «No problem» sa hun: Du begynner et sted f.eks. kropp (jobber uten ferie hele livet rundt forresten), celler, blod, organer, bein, muskler, hud, øyne, ...you name it..... hus, mat, varmt vann i kranen, rent drikkevann, dusj, .... Når du først begynner, leder det deg automatisk videre til det neste sa hun. Jeg går ned på U-Bahn stasjonen. Fortsatt et stort smil når jeg, selv om jeg har akkurat mistet U-Bahnen min, leser på tavla at neste tog kommer om 2 minutter og neste etter det igjen om 7 minutter (hver 5. minutt døgnet rundt!!!!!). Jeg venter på perrongen og hører en samtale en ung kvinne har med sin kjæreste på mobil. «Her er det helt kaos med U-Bahn som ikke kommer som den skulle». «Are you kidding»? Jeg ser at dere nordpå igjen er enig med meg og forstår at ansiktuttrykket mitt skiftet til et stor spørsmålstegn av forundring. En artig anekdote fra Nordskot da hurtigbåten havarerte rett utenfor leia. Ingen ble skadet og folk ble hentet i land på Nordskot. En dame som skulle komme seg videre spurte en av de lokale om når neste buss gikk. Svaret: 19. august, når skolen har startet opp igjen. Amerika-Gedenkbibliothek er ikke bare bøkenes mekka, men også et populært arbeidssted for mange, unge som gamle. Utallige plasser tilgjengelig som fylles opp fort når dørene åpnes kl. 10. Et godt sted, lyst og varmt. Et sted som også åpner sine dører til folk som trenger å varme kroppen sin, trenger hvile etter en kald natt ute og det blir en del snorkelyder. Hvor glad jeg er at det er ikke meg som kommer pga. varmen. Jeg puster lettet ut for å være i mine egne sko istedenfor deres. Det ser ut som at vi blir vant til alt som er rundt oss og ikke ser verdiene i det. Vi våkner på morgenen, og alt vi gjør til dagens slutt kan være et uoppnåelig drømmescenario for mange som ikke er så heldige som oss. Sånn går nå livet og plutselig våkner vi brått og skjønner ofte først hva vi har mistet når det er for sent. Er glasset halvt fylt eller halvt tom er kanskje det det handler om. Jeg tror at livet bøyer seg etter hvordan vi ser på akkurat dette glasset på. Jeg har erfart at jeg får mer av det jeg er opptatt med innvendig. Ser du på det du har/er med takknemlighet vil det gode for deg vokse og omvendt. Den tiden jeg bodde i Tyrkia så jeg veldig spottende på været i Tyskland som jeg på denne tiden så som helt forferdelig dårlig. Å leve nordenfor polarsirkelen har vært et bra «kontrastprogram» i forhold til det. Noen der ute synes kanskje det hørtes helt latterlig ut, det med takking. Greit nok. Ikke vær redd. Jeg skal ikke prøve å overtale deg. Neida, gjør det eller ikke gjør det. Men vet at alle rundt deg får med seg hvilken del av glasset du befinner deg på; dvs. du sprer enten god eller dårlig stemning rundt deg. God Jul og Godt Nytt år alle dere <3 *** Dezembersonne Ich bin in der Stadt, die Sonne scheint. Warte mal. Stoppe abrupt. Die Sonne scheint?! Es ist 12 Uhr. Die Sonne scheint auf mein Gesicht. Sie wärmt. WÄRMT! Menschenmassen eilen beschäftigt vorbei. Ich stehe da, Augen geschlossen. Glückstränen fließen. Nehme jetzt die Hände aus den Taschen. Runter mit der Kapuze. Stehe da. Genieße. Dezembersonne. Ihr im Norden versteht was ich meine. Hättet vielleicht genauso reagiert. Angewurzelt dagestanden, wie ich. Die Berliner sind daran gewöhnt. Nichts außergewöhnliches für sie. Ich stehe da. Blauer Himmel. Das Wort Dankbarkeit war für mich lange ein Fremdwort, das nicht in mein Leben passte. Wofür kann ich dankbar sein, ich, die nicht ist oder nicht hat war mein erster Gedanke. Ich war lange Zeit ein Opfer. Als Opfer, war ich irgendwie darauf programmiert nur zu sehen, was in meinem Leben fehlte, ohne es zu merken. Ich armes Ding! „Wie geht es dir“? Fragte ich eine Freundin, nachdem wir uns lange nicht mehr getroffen hatten. "Okay, aber nicht sehr gut". Sie fügt hinzu: "Ich war in letzter Zeit zu wenig dankbar." Ah ha? „Was meinst du damit“? frage ich. "Je mehr ich danke für das, was ich habe und was ist, desto besser funktioniert mein Leben." "Interessant" ich. Eine andere Freundin benutzt eine Perlenkette mit über 100 Perlen, an der sie sich entlangarbeitet, wenn sie dankt und das bevor sie morgens aufsteht und bevor sie einschläft. „So viele, ist das nicht schwer mit so vielen"? fragte ich. "Kein Problem" sagte sie: Du fängst irgendwo an: z. B. Körper (der übrigens das ganze Leben ohne Urlaub arbeitet), Zellen, Blut, Organe, Knochen, Muskeln, Haut, Augen, ... You name it ... Haus, Essen, heißes Leitungswasser, sauberes Trinkwasser, Dusche, .... Wenn du erst mal angefangen hast, führt es dich automatisch zum nächsten, sagte sie. Ich gehe zur U-Bahn Station. Immer noch ein Lächeln auf den Lippen, wenn ich, obwohl ich gerade meine U-Bahn verpasst habe, an der Tafel lese, dass der nächste Zug in 2 Minuten und der danach in 7 Minuten eintreffen wird (alle 5 Minuten rund um die Uhr !!!!!). Während ich warte, höre ich ein Gespräch, das eine junge Frau mit ihrem Freund mit dem Handy führt. "Hier ist das totale Chaos keine U-Bahn kommt". "Machst du Witze?" Ich sehe, dass ihr aus dem Norden mich wieder verstehst, warum sich mein Gesichtsausdruck jetzt in ein großes Fragezeichen verwandelt. Eine lustige Anekdote von Nordskot, als das Schnellboot vor einigen Jahren mitten im Sommer direkt vor der Küste havarierte. Es wurde niemand verletzt und alle wurden an Land gebracht. Eine Dame fragte einen der Einheimischen nach dem nächsten Bus. Die Antwort: 19. August, wenn die Schule wieder angefangen hat ;) Die Amerika Gedenkbibliothek ist nicht nur das Mekka für Bücher, sondern auch ein beliebter Arbeitsplatz für jung und alt. Es stehen unzählige Plätze zur Verfügung, die sich schnell füllen, wenn die Türen um 10 Uhr öffnen. Ein guter Ort, hell und warm. Ein Ort, der sich auch für Menschen öffnet die sich nach einer kalten Nacht aufwärmen müssen. Schnarchlaute sind da keine Seltenheit. Ich atme erleichtert aus und bin sehr froh in meinen eigenen Schuhen zu stecken, und nicht in ihren. Es sieht so aus, als ob wir uns an alles um uns herum im laufe der Zeit gewöhnt haben und als selbstverständlich ansehen. Wir wachen morgens auf und alles, was wir bis zum Ende des Tages tun, kann für viele, die nicht so viel Glück haben wie wir, ein unerreichbares Traumszenario sein. So geht das Leben und plötzlich wachen wir abrupt auf und merken oft, was wir verloren haben. Doch oft zu spät. Ist das Glas halb voll oder halb leer. Ich denke, das Leben hängt davon ab, aus welchem Winkel wir dieses Glas betrachten. Ich habe erfahren, dass ich mehr von dem bekomme, was mich innerlich beschäftigt. Wenn du dir dankbar ansiehst, was ist, wächst das Gute für dich und umgekehrt. Als ich in der Türkei lebte, war das deutsche Wetter in meinen Augen eine totale Katastrophe, was ich, nicht zu selten, auch lautstark verspottet habe. Das Leben nördlich des Polarkreises war im Vergleich dazu ein gutes „Kontrastprogramm“. Vielleicht ist es für viele von Euch ein lächerliche Sache, das mit dem Danken. Keine Panik. Ich werde nicht versuchen, jemanden zu überreden. Mach es oder nicht. Aber sei Dir klar darüber, dass du mit deiner halbvolles- oder halbleeres-Glas-Strategie deine Umwelt beeinflusst, indem du entweder gute oder schlechte Laune verbreitest. Frohe Weihnachten und ein gutes neues Jahr euch allen <3
0 Comments
Når nervene har roet seg etter Black Friday gjelder det å få på plass gavene til Jul. En tradisjon som konsumbransjen liker å se.
Det ligger nok i naturen til oss mennesker og ville videre, få det bedre, tryggere, fortere, you name it. Denne driven har ført oss langt. Jeg er takknemlig for å være så heldig å bo i ett av de rikeste landene som finnes. Mine foreldre vokste opp etter 2. verdenskrig med harde vilkår ved å bygge opp igjen, som så mange andre fra null. Mange var bønder og kjempet seg med egen kraft og vilje fra et år til neste med angsten i nakken om de klarte å mette familien i fremtiden. På denne måten har nok arten mennesket hatt det gjennom tidene. Kroppene ble brukt på akkord. Mange tunge tider. Sult. Hver ting man hadde råd å anskaffe seg var en stor seier. De tok man veldig godt vare på. Industrialiseringen kom som en lottogevinst for alle. Nå blir «alt» bra. Alle jobbet hardt. Gjorde så godt de kunne. Alle ville ha et bedre liv som de trodde var konsekvensen ved å f. eks. bytte ut menneskelig kraft med en maskin. Da min generasjon kom til hadde innsatsen fra forrige generasjoner allerede gitt oss et fantastisk lettere og automatisert liv. V 2.0 av en verden som Hamsun beskriver i romanen sin Markens Grøde, kanskje? De gamle hadde for lenge siden skjønt at de egentlig ikke skjønte noe av fremskrittene som foregikk. De var fort blitt utdatert med sin kunnskap som hadde vært garantist for overlevelsen før i tiden. Min installasjon «aamma» som jeg har laget i år er en hymne for det slitet tidligere generasjoner måtte gjennom – spesielt kvinner. De fortjener respekt og takknemlighet for den jobben de gjorde som har gitt oss det gode liv vi har i dag. Men er vi fornøyd på grunn av at vi har for mye av det meste? Markedet minner oss med søte ord og utsøkt psykologi fra alle kanter om å bruke penger på alt som vi kanskje ikke en gang trenger, og ikke har råd til. Samfunnet vårt fungerer når brutto nasjonalproduktet vokser. Jeg møtte en dame i 50 årene på Notodden 2010. Hun eide 3 plagg. Yndlingsplaggene hennes. Hun fortalte om en enorm letthet hun følte etter hun kvittet seg med ikke bare klær men alt hun ikke trengte. Noen år gikk, og Marie Kondo dukket opp med sine bøker (nå og tv-serie). « Ta kun vare på det du bruker og du er glad i». Resten går. Jeg gå det en sjanse. Ringvirkningene ble større enn forventet. Det viste seg at kun få ting kom gjennom nåløyet. Jeg stoppet opp og skjønte at mange ting jeg tidligere trodde jeg måtte ha egentlig bare var i veien. Støvet hen. Mindre ting å ta vare på frigjør plass i hodet og gir overskudd i kroppen. Jeg følte en stor lettelse og mindre støy som igjen ga mere tid til min helse og min trivsel. Vi strever like mye i dag som våre forfedre gjorde. Teknologien som skulle redde oss, viste seg heller og gjøre oss sårbare og lette ofre for mer forbruk. Et forventningspress fra familien og fra samfunnet samt prestisje som følger med, dytter oss kanskje akkurat nå videre på veien til en enda større tv med 5K skjerm? Kloden bærer tungt på konsekvensene av vår adferd. Først traktoren, vaskemaskinen, oppvaskmaskinen, bilen osv. og det slutter aldri. Vi har det jo veldig bra nå, eller? Men veldig mange i dette landet er ulykkelige. Jo mer vi kjøper jo mer må vi jobbe for neste målet ved å bruke opp tiden vi har tilgjengelig. Og vi bare gjør som alle andre. Vi gjorde som vi ble oppdratt til. Men er det sånn livet skal defineres? Og hva gir tingene oss ærlig talt? «Hva skal man gi til folk som har alt?», er en velkjent slogan i disse tider som absolutt ikke beskriver alle, men som peker på at klimaks er nådd. At kloden holder på å sprekke er heller ingen hemmelighet. Tiden er moden for forandring sier alle, men vi kan nok ikke utrette noe, kan vi? Finn ut hva du virkelig trenger og avslør tingene som er tidstyver og som tar mer enn de gir. Det kan åpne dører til mindre stress, bedre økonomi og ikke minst: Mer tid til familie, venner og ikke minst deg selv og litt god samvittighet overfor miljøet. *** Wer ist hier der Chef? Wenn sich die Nerven nach dem schwarzen Freitag beruhigt haben, machen wir weiter mit den Weihnachtsgeschenke. Eine Tradition, die die Konsumindustrie gerne sieht. Es liegt wahrscheinlich in der Natur von uns Menschen, dass wir besser werden Mit diesem Drang haben wir es weit gebracht. Ich bin dankbar, das Glück zu haben, in einem der reichsten Länder der Welt zu leben. Meine Eltern sind nach dem Zweiten Weltkrieg unter schwierigen Bedingungen aufgewachsen und mussten, wie so viele andere, alles von null wieder aufbauen. Viele waren Bauern und kämpften sich mit aller Kraft von einem Jahr zum nächsten, mit der Sorge im Nacken, ob sie die Familie in Zukunft versorgen könnten. Auf diese Weise hat es die Spezies Mensch durch die Zeit geschafft. Die Körper wurden rücksichtslos ausgebeutet. Viele schlechte Zeiten. Hunger. Alles, was man sich leisten konnte, war ein großer Erfolg. Die Industrialisierung war für alle ein Lottogewinn. Es wird doch noch "alles" gut!? Alle haben hart gearbeitet. Taten so gut sie konnten. Alle wollten ein besseres Leben, und sie glaubten, dass es die natürliche Folge ist, wenn man menschliche Kraft durch Maschinen ersetzt. Zu der Zeit, als meine Generation auf der Bildfläche auftauchte, hatten uns die Bemühungen der vorherigen Generation bereits ein wunderbar leichteres und automatisiertes Leben beschert. Die alten Leute hatten längst gemerkt, dass sie den Fortschritt, der vor sich ging, überhaupt nicht kapierten. Sie waren bald veraltet mit ihrem Wissen, das in der Vergangenheit der Garant für das Überleben gewesen war. Meine letztes Werk mit dem Titel "aamma", von diesem Jahr, ist eine Hymne für die schwer arbeitenden früheren Generationen - insbesondere Frauen. Sie verdienen Respekt und Dankbarkeit für die Arbeit, die sie geleistet haben. Aber sind wir glücklich mit all dem was wir besitzen? Der Markt erinnert uns mit süßen Worten und exquisiter Psychologie von allen Seiten daran, Geld auszugeben, für das was wir nicht brauchen und auch oft nicht leisten können. Wir brauchen ein steigendes Brutto-Sozial-Produkt. Sonst funktioniert das ganze System nicht. Ich habe 2010 eine Frau in den 50er Jahren in Notodden getroffen. Sie besaß 3 Kleidungsstücke. Ihre Lieblingskleidung. Sie erzählte von der enormen Leichtigkeit, die sie empfand, nachdem sie nicht nur Kleidung, sondern alles, was sie nicht brauchte, weggegeben hatte. Ein paar Jahre vergingen und Marie Kondo erschien mit ihren Büchern (jetzt und TV-Serien). "Behalte nur das, was du brauchst und liebst". Der Rest geht. Das versuche ich. Der ….waren größer als erwartet. Es stellte sich heraus, dass nur wenige Dinge durch das Nadelöhr kamen. Ich hielt inne und erkannte, dass viele Dinge, die ich glaubte haben zu müssen, mir nur im Weg waren. Staubfänger. Ich fühlte eine große Erleichterung und Ruhe, was wiederum meiner Gesundheit und meinem Wohlbefinden zugute kam. Wir arbeiten heute bestimmt nicht weniger als unsere Vorfahren. Aber die Technologie, die uns retten sollte, machte uns zu verletzlichen und leichten Opfern für mehr Konsum. Die Erwartungshaltung der Familie und der Gesellschaft, sowie das damit verbundene Prestige treiben uns vielleicht gerade auf den Weg zu einem noch größeren Fernseher mit 5K-Bildschirm. Der Globus trägt die schwere Belastung für die Folgen unseres Verhaltens. Es begann mit dem Traktor, dann die Waschmaschine, dann der Geschirrspüler, und das Auto usw. und es endet nie. Uns geht es jetzt sehr gut, oder? Aber viele in unseren Breitengraden sind unglücklich. Je mehr wir kaufen, desto mehr müssen wir für das nächste Ziel arbeiten, indem die uns zur Verfügung stehende Zeit verstreicht. Und wir machen es wie alle anderen. Wir haben getan, wozu wir erzogen wurden. Aber ist es das Leben was das Leben ausmacht? Und was geben uns die Dinge ehrlich gesagt? „Was soll man Menschen geben, die alles haben?“ Ist in diesen Zeiten ein bekannter Slogan, der sicherlich nicht alle beschreibt, aber darauf hinweist, dass der Höhepunkt erreicht ist. Dass unsere Mutter Erde schwere Zeiten durchmacht, ist auch kein Geheimnis. Die Zeit ist reif für Veränderungen, sagt jeder, aber wir können nichts tun, oder? Finden Sie heraus, was Sie wirklich brauchen, und decken Sie die Dinge auf, die Zeit stehlen und mehr fordern, als sie bieten. Hier können sich Türen für weniger Stress, bessere Finanzen öffnen und nicht zuletzt: Mehr Zeit für Familie, Freunde und nicht zuletzt Sie selbst und ein gutes Gewissen für die Umwelt. Ideen om å skive blogg ble vekket spontant da jeg nylig leste om en kvinne med kronisk sykdom. En sykdom ingen kunne se utenfra, og det daglige slitet i årevis uten at hun snakket åpent om det. Kanskje det også handler om å tørre å vise svakhet, at man ikke har energi som andre, at hver dag er annerledes, planlegging blir vanskelig osv...? Spørsmål som: Er du hjemme i dag og ikke på jobb?
Tema i dag er skyld. En form for skyld som er selvpålagt. Det finnes mange. Barn kan føle seg skyldig når mamma eller pappa sliter, krangler, er i dårlig form – lenge. Kanskje foreldrene sier et eller annet en gang i forbifarten som f. eks.: «Det hadde vært bra med snille barn». Selv uten dette uttalte ønsket fra foreldrene, har barn lett for å ta ansvar for foreldrenes lykke og ulykke. Barnet vil antageligvis ikke snakke om det, fordi som jeg har opplevd det, foregikk dette ubevist. For noen barn vises det kanskje i adferd på skolen, eller de bli «vanskelige» på en eller annen måte. Jeg bar dette «oppdraget» skjult i hjertet, som ble bevart, varte, slapp aldri og ble til en sti... Det utrolige som jeg har opplevd, er at dette systemet ble tatt med videre i mitt voksne liv. Ble til et selvpålagt ansvar for menneskene rundt meg, kolleger, venner, partner osv. (samme rollespill, forskjellige personer) å prøve å gjøre dem lykkelige. Alltid alle andre først. Da burde alarmen gått. Kanskje det er flere der ute som holder på med å hjelpe andre uten å ha tatt på seg sin egen oksygenmasken først. Fundamentet som i dette tilfelle er bygd på skyld tømmer deg. Det foregår helt ubevist. Når du har gjort det lenge nok kan en kronisk sykdom eller noe annet plageri oppstå. Og du tror du har et fint liv, og hvorfor har jeg fått ditt eller datt? Kroppen er vår venn. Det er den som har trykket på alarmknappen. Den vil ikke mer, kan ikke mer. Men har vi skjønt det? Kanskje ikke enda. Vi smører på med krem eller tar medisinen som vi håper på vil hjelpe oss. Kanskje vi klager over at vi alltid stiller opp for ALLE, og hvem stiller opp for oss, lurer vi på? Svaret er: Du har ansvar for ditt beste, du er sjef i ditt liv. Hvis ikke du tar vare på deg selv, hvorfor skal de andre gjøre det? La oss slutte med å prøve å hjelpe hele verden, ved å sette oss selv på første rad. La oss slutte med å forvente at verden skal bli snillere mot oss, men begynne med å være snill med oss selv. I dag! Jeg tok ansvar og så at det var jeg som valgte skylden. Ingen har fortalt meg å leve på denne måten, denne skylden var en illusjon. Den finnes ikke! I første øyeblikk bra kjipt å se hvor ødeleggende jeg var mot meg selv. Venn deg til tanken om at vi saboterer oss selv. Ofte. Det er det vi gjør. Over til super duper gode nyheten: Vi kan når som helst slutte med det. Yippie :-D. Først veldig happy over at det hemmelige 007-oppdraget er avslørt, og så kom neste veikryss: Hva vil jeg egentlig? Hva skal jeg si ja til og hva skal jeg si nei til? Usikkerhet. Ikke vant til å velge gjennom egen brille, vite hva som er best for meg. Tja...? Hør her: ikke få panikk. Dette fant jeg ut av litt etter litt. Stikk ut nesen etter det som gjør deg glad og det du liker å holde på med/gjøre. Er det lov?? Jaaaaa :-D. Vær snill med deg selv og vær tålmodig. En ting er sikkert: DU ER IKKE ALENE MED DET. Vi er mange i samme båten. På veien til å bli en lykkeligere utgave av oss selv. På veien til å bli autentisk og fri. Hopp på toget nå, du også. *** Die Idee des Bloggens wurde spontan geweckt, als ich kürzlich von einer Frau mit chronischer Krankheit las. Eine Krankheit, die niemand von außen sehen konnte, und die täglichen Kämpfe seit Jahren, ohne dass sie offen darüber sprach. Vielleicht geht es auch darum, Schwäche zu zeigen, dass man nicht so viel Energie hat wie andere, dass jeder Tag anders ist, Planung schwierig wird und so weiter ...? Fragen wie: Bist du heute zu Hause und nicht auf der Arbeit? Das Thema heute ist Schuld. Eine Form der Schuld, die man sich selbst auferlegt. Da gibt es viele. Kinder können sich schuldig fühlen, wenn Mama oder Papa kämpfen, streiten, in schlechter Verfassung sind – über lange Zeit. Vielleicht sagen die Eltern irgendwann im Vorbeigehen: "Es wäre gut mit liebe Kindern zu haben". Auch ohne diesen ausdrücklichen Wunsch der Eltern können Kinder leicht Verantwortung für das Glück und Unglück ihrer Eltern übernehmen. Das Kind wird wahrscheinlich nicht darüber sprechen, denn wie ich es erlebt habe, geschah dies unbewusst. Bei einigen Kindern treten Schwierigkeiten in der Schule auf oder sie werden auf irgendeine Weise "schwierig". Ich trug diese in meinem Herzen verborgene "Mission", bewahrte sie, hielt daran fest, und das wurde zu meinem Weg ... Das Erstaunliche, das ich erlebt habe, ist, dass dieses System in meinem Erwachsenenleben enthalten war. Wurde zu einer selbst auferlegte Verantwortung für die Menschen um mich herum, Kollegen, Freunde, Partner usw. (gleiche Rollen, verschiedene Menschen), mit dem Versuch, sie glücklich zu machen. Immer alle anderen zuerst. Der Alarm hätte losgehen müssen. Vielleicht gibt es viele, die anderen helfen, ohne zuerst ihre eigene Sauerstoffmaske aufzusetzen. Das Fundament, das in diesem Fall auf Schuld beruht, leert Sie. Es bleibt völlig unbewusst. Sobald Du es lange genug getan hast, kann eine chronische Krankheit oder ein anderes Leiden auftreten. Und du denkst, du hast ein gutes Leben, und warum habe ich dieses und jenes Leiden? Der Körper ist unser Freund. Es ist derjenige, der den Alarmknopf gedrückt hat. Es will nicht mehr, kann nicht mehr. Aber haben wir das erkannt? Vielleicht noch nicht. Wir tragen Creme auf oder nehmen das Medikament, von dem wir hoffen, dass es uns hilft. Vielleicht beschweren wir uns, dass wir immer für ALLE das sind, und wer steht für uns ein, fragen wir uns? Die Antwort lautet: Sie sind für Ihr Bestes verantwortlich, Sie sind der Boss Ihres Lebens. Wenn Sie nicht auf sich selbst aufpassen, warum sollten es die anderen tun? Hören wir auf, der ganzen Welt zu helfen, indem wir uns an die erste Stelle setzen. Hören wir auf zu erwarten, dass die Welt freundlicher zu uns ist, und beginnen wir damit, freundlich zu uns selbst zu sein. Heute! Ich übernahm die Verantwortung und sah ein, dass ich die Schuld wählte hatte. Niemand hat mir gesagt, ich solle so leben, diese Schuld war eine Illusion. Sie existiert nicht! Auf den ersten Blick erschreckend zu sehen, wie zerstörend ich für mich selbst war. Gewöhnen Sie sich an die Vorstellung, dass wir uns selbst sabotieren. Häufig. Das machen wir. Die super duper Nachricht: Wir können jederzeit damit aufhören. Yippie :-D. Sehr froh, dass die geheime 007-Mission enthüllt war, kam die nächste Kreuzung: Was will ich denn? Zu was soll ich mit Ja sagen und was soll ich mit Nein sagen? Unsicherheit. Ich bin es nicht gewohnt, durch meine eigene Brille zu wählen und zu wissen, was für mich am besten ist. Nun ...? Hör mal her: keine Panik. Das habe ich nach und nach herausgefunden. Streck deine Nase in die Richtung das was Dich glücklich macht und was du gerne tust. Darf ich das? Jaaaaa :-D. Bitte sei nett zu dir und sei geduldig. Eines ist sicher: DU BIST NICHT ALLEIN. Wir sitzen alle im selben Boot. Auf dem Weg zu einer glücklicheren Version von uns selbst. Auf dem Weg zu Authentizität und Freiheit. Spring jetzt auf den Zug, du auch. Jeg har vært gjennom en lang periode med utslitthet «de luxe» og svimmelhet. Det begynte i 2005, og nå i slutten av 2019 er poweren tilbake. De første 10 årene var et helvete rett og slett. Da det startet hadde jeg ingen anelse om hva det handlet om. Jeg var livredd.
Noe måtte gjøres. Men hva? Det var da jeg dro til Norge. Skulle bare komme til meg selv og bli i noen uker tenkte jeg (ha ha). Men jeg dro ikke. Det har gått 14 år. Jeg fant ut av det. Måtte grave. Erfarte at det meste jeg trodde på falt sammen. Synes du det høres skummelt ut? Det skjønner jeg, men det artige er at sannheten jeg fant ut har kun det gode med seg for meg. I denne prosessen har jeg skilt meg og giftet meg på nytt. Jeg har studert det jeg virkelig synes er gøy å holde på med. Kanskje du lurer på hvor jeg hentet energien fra til f. Eks. å studere. Svaret er: Jeg glemte alt rundt meg når jeg holdt på med det jeg elsket. Ellers hadde jeg kanskje blitt gal. I tillegg hadde jeg Mr. Superman alltid ved siden av meg. Jeg påstår at når du går på stien din blir også livet ditt bra. Det er ikke til å unngå. Det bare er sånn. Det hadde som konsekvens at jeg kvittet meg med det som hindret meg. Og nå sier du igjen: Dette er skummelt! Jeg skjønner det. Men til slutt blir alt bra. Det ble det for meg og hvorfor skulle det ikke gjelder deg også? Kanskje er det noen der ute som har mistet troen? Kanskje er det noen der ute som trenger å vite at det er flere som sliter? Kanskje er det noen der ute som er dødssliten og ikke skjønner hva som skjer? For det er ikke tilfeldigheten som i mitt tilfelle hadde vagt ut akkurat meg. Det er ikke noe hokuspokus og svart magi. Det er ærlig og beinhart arbeid med seg selv. Og jeg hadde sikkert ikke gjort noe av det hvis jeg hadde det bare bra. Jeg fant etter hvert inngangen til reisen inn i meg selv. Svarene var ikke «der ute» som jeg først trodde. Men hva betyr det vil mange si? Jeg skal dele mine erfaringer med dere steg for steg. Ikke forvent en kronologisk oppramsing og gjennomgang. Dagens inspirasjon og tema som er aktuelt vil nok være ledetråden her. For meg tok det lang tid å bli kjent med meg selv. Jeg måtte først finne ut hvem jeg var. For det jeg trodde om meg selv, var med på å ødelegge livet mitt. Jeg er ikke pedagog og livets spesialist, men kanskje jeg kan hjelpe noen med det jeg har funnet ut. Om dere vil er dere hjertelig velkommen til et innblikk til min verste periode i livet som ble til billetten til lykken. |
AuthorOn my way to happiness. ArchivesCategories |